Debatten om folkehelse og overvekt har rast i Nettavisen den siste tiden. På den ene siden finner vi vanecoach og rektor ved ABEL Instituttet Andreas Lycke, som i sine innlegg flytter fokus fra individuelt ansvar til systemiske endringer. Han peker videre på betydningen av profesjonell helseveiledning, med utgangspunkt i evidensbasert metoder og forskningsbaserte råd, som støtte i prosessen frem til varig livsstilsendring.
(https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/derfor-sprekker-nyttarsforsettene-i-2026/o/5-95-2810037)
På den andre siden står Anne Hafstad, som i sitt innlegg hevder at hennes metode for vektreduksjon er en løsning som vil fungere for alle - gitt at de har nok viljestyrke. Metoden, slik vi leser den, handler om å spise litt mindre, sunnere og trene litt mer. Av og til sprekker hun med et smil, men tar seg oftest inn igjen raskt. Hafstad forteller at hun har gått ned 75 kg på 8 måneder gjennom streng diett og jernvilje, med en fedmeoperasjon i bunn. Der Lycke fremhever at manglende viljestyrke ikke alene forklarer hvorfor det er så vanskelig å få til varig livstilsendring, fremhever Harstad at hennes suksess skyldes viljestyrke. (https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/gikk-ned-75-kg-pa-8-maneder-jeg-tror-min-oppskrift-kan-virke-for-deg-ogsa/o/5-95-2828458)
Farlig forenkling
Å hevde at én metode er fasiten for hele befolkningen er en farlig forenkling. Det ignorerer de enorme forskjellene i menneskers biologi, genetikk og sosioøkonomiske hverdag. Det er stor forskjell på hva som fungerer for en person med overskudd og ressurser, kontra en som kjemper mot komplekse helseutfordringer i et samfunn som aktivt motarbeider sunne valg.
Hafstads bastanthet, slik den fremstår i Nettavisen og Dagsnytt 18 den 20.januar risikerer å påføre dem som ikke lykkes med hennes metode, en unødig følelse av nederlag. I 2026 burde vi ha kommet lenger enn å tro på universelle mirakelkurer, selv om internett flommer over at av selvoppnevnte eksperter som selger "quick fixes». Selvfølgelig er vilje en nødvendig forutsetning, men vilje alene er ingen garanti for hverken et helsefremmende vekttap, sunn livsstil eller god helse.
Et viktig skritt mot mindre skam
Debatten mellom Lycke og Hafstad illustrer en viktig pedagogisk utfordring i samtalene om kropp, vekt og helse. Vi mangler et språk som skiller mellom det som er naturlig vektvariasjon både på individ- og gruppenivå, og det som er behandlingstrengende overvekt. Å gå ned 5 kg etter en jul der du ikke har regnet på kalorier i hverken mat, drikke eller snop er noe annet enn å skulle gå ned 75 kg pga fedme. Når denne forskjellen ikke kommuniseres bidrar det til å opprettholde forestillingen om at det bare handler om å skjerpe seg, at det står og faller på viljen.
Vi Landsforeningen for overvektige har over år vært tydelige på at vi ser frem til en debatt som bidrar til å redusere skam og stigma rundt sykelig overvekt. Ved å flytte fokuset fra «viljestyrke» til de komplekse faktorene bak uhelse tar vi byrden bort fra individets moral. Når vi anerkjenner at vi lever i et miljø som fremmer overvekt, skaper vi rom for verdig behandling fremfor pekefingre.
Analyse, ikke personangrep
Det er verdt å merke seg debattformen. Hafstad beskylder Lycke for å begå personangrep. (https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/stigmatiserer-overvektige-respektlost/o/5-95-2836001) Det er ikke slik vi leser det han skriver. Han argumenterer saklig for sine synspunkter og utfordrer de vitenskapelige svakhetene i en "one-size-fits-all"-modell. Dette er kjernen i en sunn debatt: Vi må kunne kritisere svake argumenter uten at det blir en konflikt mellom personer.
Fra individuelt ansvar til politisk handling
Vi må slutte å moralisere over den enkeltes valg. Skal vi snu trenden med økende livsstilsutfordringer i 2026, må vi tørre å se på rammene vi lever under. Matmiljøet trumfer ofte viljestyrken. Derfor må vi kreve:
1. Utjamning av sosiale forskjeller: Utjevning av sosiale forskjeller er nødvendig fordi helsevalg ikke tas i et vakuum, men påvirkes direkte av økonomisk trygghet, boforhold og utdanningsnivå. Ved å redusere gapet i samfunnet sikrer man at alle har like reelle muligheter til å ta sunne valg. Dette skaper et mer bærekraftig samfunn der god folkehelse er et fellesgode fremfor et privilegium forbeholdt de mest ressurssterke.
2. Regulering av matindustrien: En tydelig merking av såkalt hypervelsmakende mat (https://www.tabledebates.org/research-library/defining-hyper-palatable-foods) må på plass nå.
3. Strukturelle prisgrep: Det må bli reelt billigere å velge sunt gjennom differensiert moms, slik at lommeboka ikke styrer helsa.
4. Styrket oppfølging i kommunene: Vi trenger tverrfaglige team med som kan gi individuelt tilpasset støtte, ikke generiske råd. Denne oppfølgingen kan også foregå digitalt og slik legge til rette for at flere kan få tilgang til tjenesten.
Denne debatten understreker behovet for en nyanserte samtale om kropp, vekt og helse uten forenklede «sannheter». Vi trenger en folkehelsepolitikk som ser hele mennesket og hele samfunnet, ikke bare enkeltpersoner «suksesshistorie». Det er på tide å flytte ansvaret fra kjøkkenbenken til maktens korridorer.
.jpg?autorotate=true)
